Nyheter 2016 / Old News

29. april 2017

Her til oss på kennel Askibo begynner livet å bli levelig igjen etter at vi mistet Elli-Mi så uventet og så ubeskrivelig ufattelig. Må si det har vært mange uker med snørr og tårer, men man må bare innse at " godjenta " er borte for bestandig, men så langt ifra glemt. Vi snakker om henne hver dag...savnet er stort.

Livet MÅ jo gå videre og vi har jo mye å se frem imot og glede oss over, kanskje lysten på ny valp en dag melder seg...you never know, men uansett så har livet og oppdrette vår blitt snudd helt på hodet. Planene var lagt, nå må de settes på vent en godt stund fremover.

20. januar 2017

Det er vel ikke et slikt nyhetsinnlegg vi hadde tenkte å starte det nye året med, men ettersom mange lurer på hva som har skjedd med Elli-Mi, blir det dessverre et trist innlegg.

Lørdag 17.desember. En dag som i mange år har vært en morsom dag, nemlig min bursdag :( er heretter for mitt vedkommende strøket av kalenderen.

Min nydelige snille gode morsomme stjerne fikk ikke så mange år på denne jord, nå har hundehimmelen fått den vakreste stjernen man kan tenke seg.

Dagen startet normalt, men vi utsatte hundeluftingen litt til utpå ettermiddagen p.g.a forskjellige grunner. Vi dro som vanlig opp til Hauklia, mitt og hundene's eldorado. Langt fra både folk og fe og biler. Glad og lykkelig hoppet og spratt mine sorte jenter oppover stien vår. Gunnar hadde tatt de små grå for en tur i bånd, vi bruker av og til å dele disse jentene opp.

På disse lufteturene trener vi endel innkalling, greit å ha litt kontroll når man slipper flere gale glade riesen løs. Dette ble også gjort denne gangen....men på en innkalling kom ikke Elli. Jeg trodde først det var " virremusa " Juni som hadde tatt en runde lengre enn normalt, så jeg ropte: JUNI STÅ!!!! Ami er jo en eldre dame og liker å gå bak meg, sikkert p.g.a oppgåtte spor. Smart gammel dame :) Da jeg endelig kom frem til hunden som sto, så jeg at det var Juni, men hvor var Elli da? 

Elli var etter min smak den perfekte Riesen, i hvert fall for meg...hun var hjerte mitt. Så snill, lydig og hengivende som man ønsker at en hund skal være. Løp aldri fra meg, stoppet ofte og ventet selv om Juni kunne løpe litt lengre. Elli var bare verdens beste og som mange vet " de gode dør først "...det skal jeg skrive under på.

Hva det var som fikk Elli til å løpe lengre enn vanlig, vet jeg ikke...mulig en hare. Rådyr har vi møtt på flere ganger og der viste Elli aldri interesse. Ami, Juni og jeg ble stående en god stund å vente på Elli...minuttene gikk og når man venter går jo som kjent tiden sakte. Jeg følte at vi hadde stått i flere timer da vi snudde og gikk nedover igjen til bilen. Jeg har jo i hele oppveksten til hunder gjemt meg, slik at de må bruke nesen å søke meg opp. Dette og at de er opplært til å søke til bilen dersom de er på villspor. Da vi kom ned til bilen var det ingen der, Gunnar og dvergene var ikke tilbake fra sin tur og ingen Elli var å se. Da Gunnar er tilbake fortalte jeg han at Elli er på villspor, han tok da bilen for å kjøre en runde for å se om Elli hadde kommet ned til veien en annen plass. 

Juni og jeg går da tilbake til Hauklia for å vente der vi bruker være på at Elli skal dukke opp, jeg roper...får t.o.m Juni til å boffe et pr. ganger. Helt stilt er det, ikke et blad på trærne rører seg før plutselig.....et smell (trodde først det var et geværskudd på lang avstand) og et skrik, et hundehylskrik, så ble alt helt stille igjen...da sier jeg til Juni; Der ble Elli påkjørt :(

Snakk om hjerte i halsen. Tror aldri jeg har vært så redd i hele mitt liv.

Vi løp som gale nedover fra Haulkia (over 1 km) ned til veien fulgte den noen meter før vi møtte på en bil. Mannen der lurte på om jeg lette etter en hund, ja sa jeg. Ja, den løp nettopp etter veien, det kan ikke være sant sa jeg, for jeg hørte hun ble påkjørt av en bil. Tull, sier han. Går ikke an, den var der nettopp. Han hadde møtt en bil på sin tur og til den hadde han blinket med lysene for å gjøre sjåfør oppmerksom på hund i veien. Juni og jeg fortsatte bortover veien i håp om å finne Elli eller at Gunnar kom med henne. Da vi går langsmed veikanten markerer Juni. Først på en plass og etter ca.20-30meter på en ny plass, der finner jeg plastbiter etter et bilnummerskilt. Vi fortsette videre, men ingenting å se før Gunnar kommer kjørende. Jeg forteller han alt dette og han ringer da til politiet og melder av at Elli er savnet og påkjørt. Etter ca. 2 timers leting (igjen) ringer politiet opp og forteller at det var kommet inn et varsel om påkjørsel av hund på Skaunaskogen.

En mann ( godt i 40årene mulig eldre ) hadde fått sin søster til å ringe politiet...hvor voksen er man da og fyren driver i politikken. Vi får ikke ringe til han på lørdagskvelden, hvorfor...vet ikke. Synes godt politiet kunne ringt han for å høre hva som skjedde og hva eller hvor ble det av hunden. Da vi endelig får snakket med mannen får vi først kjeft for alle løse hunder som løper rundt om på veiene...men ja han hadde kjørt på en hund, den løp etterpå ca. 300-400 meter før den hoppet over en snøkant og forsvant innover skiløypen. Javel, så hun løp, ja da på alle fire. Etter et pr.timer ringer HAN selv til oss og forteller en ny historie....tilsammen fikk vi 4 forskjellige fortellinger. Han kom t.o.m på søndagsformiddag og snakket med noen av de som var med på å lete etter Elli. 

 For min del startet det største marerittet jeg har vært med på i hele mitt liv. Ami, Juni og jeg gikk hele natt til søndag å lette etter Elli, vi søkte under hver gran, innunder snøhauger, vi gikk vel noen mil...kunne ha gått til verdens ende og tilbake bare vi hadde funnet henne. Var hun skadet og hvor mye, var hun redd. Alle slike tanker kvernet i hodet mitt og hva gjør vi nå?? Er det noen som kan hjelpe oss. Tusen takk for at Facebook finnes. 

Søndag opprant uten et spor å finne etter Elli. På formiddagen kom det mange frivillige som ville hjelpe å lete, de ropte og var så behjelpelig. De ringte synske for oss, en dame fra "hjerte for hunder på rømmen" ringte med gode tips. Hele søndagen gikk, ingen spor eller livstegn etter Elli....alle syntes det var så merkelig, ingen spor. Nok en kveld og natt var Ami, Juni og jeg i skogen...vi lyttet, ropte, søkte igjen over og under alt vi så. Tidlig mandagsmorgen tikket det inn en meldig fra Marit Veronica Hansen. Trenger dere hjelp ?, så kan jeg kommet med hunder. JA, tusen takk. Endelig kjente jeg litt håp, for nå begynte jeg å bli sliten, over 2 døgn uten søvn rønner litt på, men det aller værste var - HVOR var Elli ?

Da Marit kom fortalte jeg henne hvor Juni hadde markert...i hvert fall syntes jeg hun gjorde det ved å grave i snøen. Juni kan spor, men det er slike spor jeg legger til henne. Nå var det et annet spor som skulle følges. Marit lovet oss ingenting, for som hun sa, Imre er trenet på ID spor, men ikke etter hunder..så dette var første gang han skulle søke etter en hund, mulig skadet eller dø. 

Da Imre var klargjort til jobb, trekk Gunnar og jeg oss litt tilbake slik at de kunne få jobbe i fred. Etter ca. 10 minutter roper Marit " Jørvil, vi har funnet henne "!!!!! Å så glad jeg ble og så hørte jeg Marit herje med en hund,,,fortsatt trodde jeg det var Elli hun slet med å holde igjen. Da jeg nærmer meg sier jeg; stakk hun av igjen??? Nei da, hun ligger her. Dessverre er hun dø.

Og der, fra seg slengt i ei veigrøft lå Elli, kun litt av ryggen og hode var synlig over vannet som rant der :(

Gunnar og jeg trakk henne opp, for i mitt hode tenkte jeg kun på at dersom hun ligger her drukner hun jo. Hun var ikke et vakkert syn, vridd som ei fille...men flere sår. Nydelig gode Elli var ikke mer.

Marit fortalte oss om hvordan Imre hadde jobbet og hvordan han søkte. Han hadde også to 100% treff på den plassen Juni gravde. Så at Elli kunne ha løpt etter påkjørselen var ikke mulig...hun var blitt fysisk flyttet fra der hun landet etter sammenstøtet og ned i grøfta.

Så igjen hadde sjåføren ikke fortalt sannheten. Han hadde plukket opp Elli etterpå og kastet henne fra seg ca.3-4 meter utenfor veien der hun ble påkjørt. 

 Hunder lyver ikke, det er det kun mennesker som gjør. Elli løp ikke flere hundrede meter etterpå. Og når han hadde en fart på mellom 50-60 kmt som han sa selv, og meier regelrett ned en hund....tror ikke den løp etterpå nei. 

Vi tok Elli til vår veterinær og hun kunne fortelle at hun hadde flere alvorlige skader + en brukket rygg. Så da skjønner ikke jeg hvordan hun kunne både ha løpt og hoppet. Elli døde momentant.

Takk for morsomme vel 2 år Elli, du var helt spesiell..ingen var så nydelig som du, både utenpå og inni.

Fortsatt sliter jeg med savnet etter denne godjente og i drømme hører jeg dette uhyggelige skriket. Det er som jeg går rundt med en topplue dradd godt nedover ørene, eller et lokk på hode av tristhet.

Håper ingen må oppleve dette å miste en hund, en hundeeiers verste mareritt. Man leser om bortkomne hunder, men hvor ofte tenker man på at dette kan skje en selv??

Ennå klarer jeg ikke å fjerne henne fra Våre hunder, derfor ligger hun der sammen med de andre og ikke under minner. Så takk for mange gode minner Black Emac Wildcard to Askibo aka " ELLI - MI " 

Det er ikke lett å finne en venn som deg
Vi vandrer liksom på samme vei

I mitt hjerte er du gjemt
For en venn som deg blir aldri glemt!

Rest in Peace.

In Loving Memory, never forgotten

MaritSavnet etter Elli pinnelli spinnville jenta, er så ufattelig stort. Du var VERDENS BESTE riesenjente, i hvert fall i våre øyne og hjerter.

 

Tusen takk for alle telefoner, mailer, sms med gode ord, fra folk vi kjenner, men også fra andre.